Fredet i 100 år 
BØRTER Gård 
Hovedbygningen på Børter gård i Enebakk, fredet 3. mars 1923, har årstallet 1771 hogd inn i tømmerveggen. Byggestilen er barokk, laftet helt til mønet og panelt inne og ute. Bygningen har innebygde svalganger i to etasjer, er bygd med tre seksjoner nede og oppe, og har en samlet boflate på 500 kvadratmeter.
Huset har i dag sine originale paneler, de samme vinduer, glassruter og dører som da det ble oppført. Taksteinen er også fra 1700-tallet, det samme gjelder gangpipe og grue i kjøkken. Originalt el-opplegg fra 1907.
Rokokkostilen kom i 1760, og gjorde huset «gammeldags» helt fra det var nytt. Rom ble delt opp og innvendig ble det malt, men huset ble aldri omgjort til sveitserstil.
Fredningen ble meddelt daværende eier i brevs forma av Riksantikvar Harry Fett:
«Man tillater seg i all ærbødighet at underrette Dem om at Deres gaard Børter er oppført på fredningslisten»
Nåværende eier er Christian Oppegaard.
Christian Oppegaard deler sine erfaringer med medlemmer i Fredet:
Christian Oppegaard, eier av Børter, deler sine erfaringer med fredningen av familiens 1700-talls gårdshus fra 1923 og til nå.
– Den sum penger som vi fikk til en vindusreparasjon i 1988, er alt huset har mottatt i de hundre år det har vært fredet.
– Fredningen er i dag kun en sterk oppfordring fra det offentlige til oss eiere om at vi etter beste evne bevarer de husene som riksantikvar Jørn Holme kalte «kremen av vår bygningsarv»
Da fredningsbrevet fra riksantikvar Harry Fett kom den 3. mars 1923 var hans bestefar forberedt. For etterhvert å slippe å bo i et uhensiktsmessig museumshus, hadde han et par år hatt det veldig travelt med å modernisere, og rakk det akkurat.
Da det var min tur, ville jeg gjøre som bestefaren min, og sa fra til riksantikvaren Og riksantikvaren stilte opp, med flinke folk som hjalp meg å bevare autentisiteten og likevel gjøre huset beboelig en generasjon til. Og som lærte oss alt vi ville vite om både vårt og andre gamle hus.
Den sum penger som vi fikk til en vindusreparasjon da, i 1988, er alt huset har mottatt i de hundre år det har vært fredet og den pengesummen er vel lik de ressurser vi årlig bruker på huset. Men så har vi heller aldri bedt om noe mer, fordi penger ikke er det vi trenger mest.
Da fylkeskommunen tok over fredningen et par år etterpå, plasserte de huset i en så god tilstandskategori at det ikke er berettiget til tilskudd.
Vi beholdt kontakten med fylket inntil de forlangte «søknad om inngrepsløyve og beskrivelse av hvordan inngrepet angrep konstruksjonene» da jeg skulle sette opp noen små moderne, trådløse røykvarslere.
Vi holdt kontakten med kulturvernmyndighetene inntil de ville ta hundrevis av interiørbilder i vårt private hjem, samt at de luftet en del andre lite bærekraftige planer.
Dette store fredede huset trenger hvert år ca 30 000 kilowattimer MER til oppvarming enn andre bolighus til gården.
Helt avgjørende for husets fremtid er at vi i tide har skaffet huset billige nok fremtidige kilowattimer, men det har vært mye strev for å komme dit.
Fredningsmyndighetene har ikke noe opplegg, ikke engang noe forslag, til å løse et så avgjørende problem som energikostnadene for trekkfulle, dårlig isolerte fredede hus.
Det viser igjen, at etter hvert som kravet til boligstandard øker, henger ikke den offentlige kulturminneforvaltningen med.
Fredningen er i dag kun en sterk oppfordring fra det offentlige til oss eiere om at vi etter beste evne bevarer de husene som riksantikvar Jørn Holme kalte «kremen av vår bygningsarv»
Børter, februar 2023
Christian Oppegaard
